Tårevåt avskjed
Det var en voldsomt følelsesladet opplevelse å reise fra barnehjemmet i går. Vi hadde begynt på avskjeden fredag kveld og gjort unna endel gråting da, men det bare flommet på igjen da vi skulle reise. Barna kom og klemmet oss, trykket hendene våre, noen gråt, andre prøvde så godt de kunne å holde igjen tårene (store gutter og jenter skal helst ikke vise følelser i India). Idet vi kjørte, kom en av arbeiderne løpende og sa: ikke vær redd eller lei dere, vi skal ta godt vare på barna og passe på dem. Og det vet vi at de vil gjøre sitt ytterste for. Ved Guds nåde og den styrken Han gir.
Nå sitter vi på en internett kafe i Chennai og hamrer løs på tastaturet for å få frem noen bokstaver her. Dette må kunne kalles en steinaldermaskin! Men man kan vel ikke forvente mer fra et lite krypinn i en bakgate i Chennai, til 10 rupies (1,50 kr) i halvtimen. Vi venter egentlig bare på å få reist til flyplassen nå, og tiden går litt sakte når man venter... Vi drages mellom lengsel ut til barnehjemmet og glede over snart å skulle møte kjente og kjære i Norge igjen.
Må jo bare nevne at hele oppussingsprosjektet kom vel i havn da! Vi hadde vår store tvil utover formiddagen i går, men jammen kan inderne hvis de bare vil! Alle dørene er på plass fikk vi beskjed om i går kveld på telefon, bare et døgn etter tidsfristen :)
Så nå reiser vi, med ferdigpakkede kofferter, masse opplevelser, inntrykk og følelser....
Farvel, saa lenge, India!
Monica og Ina
